Om Nadira

Lilla Enebys Ny’Nadira

24/06-2009 ble et stort kull med 11 små pinschervalper født utenfor Stockholm i Sverige. 4 hanner og 7 tisper.  En av dem var vår skjønne Nadira, og 8 uker senere flyttet hun hjem til oss. 🙂

Som valp var Nadira en utfordring. Det bodde mye stress og usikkerhet i den lille kroppen, som ofte viste seg i form av både hyperaktivitet og raserianfall. Jeg har grått mange tårer og har virkelig slitt min porsjon med denne hunden. Det første året vi hadde henne gikk mye av tiden med på å trene vekk den ene “dillen” etter den andre, å få henne til å stole på oss og å bli trygg i forskjellige situasjoner. Men selv om ikke alt har gått straka veien og vi har hatt våre tunge stunder, så har jeg i ettertid aldri vert i tvil om at all jobbingen har vert verdt det. Nadira er verdt det. Og selv om jeg har fått mange erfaringer jeg egentlig kunne klart meg uten, så er jeg samtidig takknemlig for all den uvurderlige kunnskapen det har gitt meg å ha en hund med forskjellige problemer. Jeg har lært enormt mye om hundens atferd, signaler og språk, et tema jeg synes er utrolig spennende og interessant!

I dag er Nadira ikke langt unna å være drømmehunden, selv om hun abolutt ikke er perfekt og vi fortsatt har visse ting vi trenger å jobbe med. Men alt i alt er hun en utrolig trivelig hund som passer som hånd i hanske hos meg og Ståle.

Hun er en livlig jente med masse godt humør og er full av morsomme påfunn og sprell. Hun smiler med hele tanngarden på tørk når hun blir skikkelig ivrig og glad, og hun logrer ikke bare med halen, men med hele kroppen – det er nesten som hun slår krøll på seg selv i pur glede. 😀 Hun er våken, oppmerksom og helt ekstremt nysgjerrig, hun er høyt og lavt og overalt på en gang, og bare MÅ få med seg alt som skjer rundt henne. Hun elsker å leke, og kan leke med hva som helst – om det er en ball, en dorull eller en stein er ikke så nøye, i Nadira’s verden er alt potensielle leketøy.

Og hun er et matvrak av en annen verden, hun spiser ALT. Når hun var valp måtte jeg følge henne med falkeblikk til enhver tid når vi var ute, for hun kunne finne på å svelge hva enn det skulle være hun fant langs veien. Det er ikke få ganger hun har spist skumle greier som f.eks spiker og flaskekorker av metall og jeg har gått med hjertet i halsen for at det skulle forårsake skader eller sette seg fast i tarmene, men heldigvis har det alltid kommet ut igjen enten den ene eller den andre veien. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine en gang hun klarte å finne en boks med paintball-kuler som hun glefset i seg og bæsjet KNALLROSA sprutbæsj dagen etter.

Kreativ og løsningsorientert er hun også. Ståle har et stereoanlegg som er hans store lidenskap og stoltet, og for å unngå at Nadira klippet i to de dyre ledningene med valpetennene sine lærte han henne helt fra starten av at å gå i nærheten av stereobenken var forbudt. Dette er noe hun husker den dag i dag, og hun har et snedig triks å ty til når hun vil ha Ståle’s oppmerksomhet: da henter hun en av lekene sine og kaster den under stereobenken – dersom hun bommer på første forsøk så dytter hun den ordentlig under med snuten eller labben – før hun snur seg å ser på Ståle mens hun logrer forventningsfullt og småboffer på han: “nå må du reise seg opp av sofaen for å hente leka mi for meg, for jeg har jo ikke lov til å gå bak stereobenken”…

Og så er det dette med gulver, da. Nadira har aldri likt glatte og skinnende gulver, de synes hun er ekklere enn ekklest. Men smartingen finner da en løsning på det meste – hun har funnet ut at dersom hun slipper å se på gulvet så er alt så mye bedre – så når hun må gå over glatte gulv, så rygger hun. Dere kan tro det er komisk når vi er på besøk hos søsteren min som har parkett overalt, og Nadira lister seg baklengs hele veien ut på kjøkkenet for å se om det er noe kattemat der ute som hun kan stjele.

Hun en aktiv jente, sterk, rask og utholdene. Jeg tror aldri jeg har sett Nadira ordentlig fysisk sliten, hun kan holde det gående i time etter time uten å sette ned tempoet det minste hakk når vi er ute på tur. Den hverdagslige aktiviteten vår består for det meste av nettopp det – å gå tur. Både i bånd og løs der forholdene tillater det. Hun er virkelig i sitt ess når hun får løpe fritt å utforske som hun vil. Innimellom får hun bære en lett kløv, noe hun liker godt. Hun er med meg/oss stort sett overalt og er med på de fleste hverdagslige aktiviteter.

Ellers har vi vert innom både spor, agility og lydighet (LP). Spor og agility driver vi med mer eller mindre jevnlig og trives godt med det. Begge deler bare på hobbynivå og for å ha det gøy. Lydighet fant vi fort ut at ikke er helt vår greie, det blir nok litt for mye pirk for oss. 🙂 Da synes jeg heller at rally-lydighet ser ut som et morsommere alternativ, så det har jeg lyst å teste ut hvis det kommer noe kurs i omegn. 🙂