Operasjon hesteskrekk

Nadira synes at hester er kjempeskumle. Treffer vi en hest på veien blir det panikk og et bjeffehysteri utav en annen verden – det begynner jeg å bli dritlei, og fant ut at dette måtte gjøres noe med. En rase som opprinnelig er STALLHUND kan da ikke tillate seg å ha HESTESKREKK!? Uhørt! 😉 Så i dag fyllte jeg lommen med godbiter, tok med meg bikkja og la an dagens tur i retning av nermeste stall. På ei mark langs veien stod 2 hester å spiste ved gjerdet (gresset er jo som kjent alltid  grønnere på den andre siden…). Nadiras verste mareritt – mitt perfekte trenings-scenario. Nadira oppdaget hestene, slakket på farten mens busten reiste seg (nå eksploderer hun ut i bjeffemodus snart, jeg håper håper håper at hestene ikke blir redde!! tenkte jeg), og pang, der smalt det : bjeff-gneldre-gneldre-hyl-gneldre-bjeff-bjeff. Heldigvis var ikke disse hestene av den lettskremte typen, de bare gløttet kort opp for å se hva alt spetakkelet dreide seg om, før de åt videre. 😉 Jeg avledet Nadira med å trekke henne 4-5 meter unna hestene for å trene litt enkle øvelser som sitt og kontakt. Det gikk kjempebra, full fokus på meg (les: godbiten). Slakket båndet og ga henne «fri»-kommandoen så hun kunne undersøke hestene igjen. Bjeff-gneldre-gneldre-hyl-gneldre-bjeff-bjeff. Den ene hesten ble lei, snudde seg å tuslet vekk. Hesten som stod igjen var en bitteliten ponni, som begynte å bli nysgjerrig på dette bråkete vesenet på andre siden av gjerdet. Nadira var fortsatt svææææært skeptisk og bjeff-gneldre-gneldre-hyl-gneldre-bjeff-bjeff, men når det bare var denne ponni-saken som stod igjen (som antagentlig virket mindre truende pga dens lille størrelse) så jeg at nysgjerrigheten kom mer og mer frem gjennom skrekken. 😉

Jeg tok henne til sides igjen å gjorde noen enkle øvelser for å roe henne ned, deretter gikk vi bort til hesten igjen. Jeg tok en håndfull godbiter å strødde rundt i nærheten av der hesten stod – og etterhvert tok matvrak-innstinktet over hos Nadira. 😉 Hun tuslet rundt å lette etter godbitene – fortsatt litt jumpy men alikevel langt roligere – og så etterhvert ut til å bli mindre og mindre ukomfertabel med hestens nervær.

Og vet dere hva? Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd og hun turde faktisk å hilse på hesten også!! Snute mot mule. 🙂

En meget vellykket første «hestetreningsøkt», med andre ord. 😀

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s