Innkalling

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, så er ikke innkallingen til Nadira særlig pålitelig i møte med folk og hunder vi treffer på tur. Dette gjelder helst på turstier der vi sjeldent treffer folk –  når det “plutselig” dukker opp noen “uventede” på stien så mååå hun bare bort for å sjekke hvem det er, og gjerne gneldre litt for å varsle at det kommer noen i samme slengen, samtidig som hun blir tilsynelatende akutt døv når jeg roper på henne. Grrr! Det er derfor hun alltid går i langline på slike steder, sånn at jeg får tråkka på lina og tauet henne inn før hun rekker å løpe bort til noen. Langlina er en litt sånn latmanns-løsning for å hindre henne i å løpe bort til fremmede, med andre ord. Men nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med dette, jeg er lei av å måtte gå “på vakt” hele tiden for å være i forkant av hunden i tilfellet noen skulle dukke opp - jeg må ta meg selv i nakken og begynne å lære henne en skikkelig innkalling. Jeg føler vi trenger en ny start på hele innkallingsgreia (selv om hun er flink til å komme på innkalling ellers), så nå har jeg kjøpt meg nye “superverktøy” i form av hundefløyte og leverpostei på tube som jeg skal bruke når jeg trener innkalling med vanskelige forstyrrelser. Vi har allerede begynt treningen hjemme i stua, og Nadira skjønte omtrendt umiddelbart at fløyte = leverpostei, og syntes at denne nye “innkallings-leken” var supergøy, så det er jo et bra utgangspunkt.  I hennes øyne er leverpostei det beste av det beste når det gjelder belønning, så derfor skal jeg kun bruke det i forbindelse med innkallingstrening med fløyte heretter, og ikke under annen trening. Forhåpentligvis blir det ekstra stas å komme til matmor når hun hører fløyta på den måten. I morgen er det meldt sol og fint vær, og hvis det blir som yr.no lover, så skal jeg jammen starte treningen allerede i morgen. Nå som hun skjønner “greia” med fløyta innendørs kan vi ta treningen videre utendørs. Vi begynner på et rolig sted med goood avstand til andre folk/hunder, på en stor gress-slette f.eks. Og så øker vi vanskelighetsgraden gradvis ved å trene nermere og nermere folk, på forskjellige steder osv, etterhvert som Nadira mestrer oppgaven. Og så får jeg bare krysse fingrene for at vi får en solid innkalling etterhvert! Det hadde vert så deilig å kunne hatt hunden løs “overalt”, uten langline, og å kunne stole 100% på at hun kommer uansett hva og hvem vi måtte treffe på! *Drømme*